TAKE THIS WALTZ

Året var 2005. Etter avsluttet studieopphold i New York, returnerte jeg til Norge med plan om å gjøre Europan-konkurranse sammen med to gode venner og tidligere studiekamerater fra NTNU. (1) En tomt måtte velges blant et titalls andre, spredt over det europeiske kontinentet. Valgkriteriene var enkle. Tomten måtte ligge i en metropol og programmet være stort og komplekst. Vi var barn av 90-tallet, forført av metropolitan condition, bigness og generic city. Valget falt på Wien. Tomten i byens 23. bydel, Liesing, var flat, 300 meter lang og 50 meter bred. Mot den ene langsiden henvendte den seg mot jernbanelinjen og et containerlager, på den andre var det en boligblokk på syv etasjer og en kontinuerlig fasade på 250 meter. Tomten var brutal, et interessant utgangspunkt da totalt fravær av forutsigbar kvalitet og lesbarhet tilbød et helt annet mulighetsbilde. Noen måneder senere ble vi det første norske teamet som vant Europan i utlandet. Det som skulle skje i de påfølgende tolv år var en maraton med kontinuerlig kamp på alle nivåer fra de innledende diskusjonene om den overordnete volumetrien til hvilken farge inngangsdørene skulle ha. Sagaen ble avsluttet oktober 2017 da daværende president av det østerrikske parlamentet, Doris Bures, offisielt åpnet boligkomplekset midt under innspurten i landets parlamentsvalg.(2)

Tilbake til røttene
I tillegg til en utfordrende tomt og en planlagt gangbro over jernbaneområdet ved tomtens sørlige ende, forutsatte konkurranseprogrammet en tomteutnyttelse på 200%. Dette tilsvarte bygningsvolum på 30.000 m2, med byggearealet fordelt på 75% for boliger og 25% for andre støtteprogrammer (butikk, bydelsbibliotek, ungdomssenter, osv.). Fra første øyeblikk var det klart at man ikke kunne ty til en tradisjonell typologisk tilnærming. Forventet utnyttelse var høyt og tomten innestengt tross sin betydelige størrelse. Å dra nytte av den eksisterende konteksten førte ingen steder hen. Krier, Rowe og Gehl fortsatte å ligge på hylla! For å løse programmet måtte man heller ta utgangpunkt i modernistisk tankegang. Der var våre preferanser uansett! Funksjonenes indre logikk, samt deres innbyrdes forhold, skulle skape rammene for prosjektet. Tilkomsten til gangbrua ble et struktureringselement. Den ble formet som en 250-meters lang stigende gate med atriumhusene på hver side, og var med å skape en ny topografi på tomten: et kontinuerlig boliglandskap som kulminerte i en takterrasse med 360-gradersutsikt over storbyen. Under det skrående planet med atriumhusene lå alle de andre programmene. Etter en oppløftende sommer kom den bedagelige høsten. Prosjektet stoppet opp i påvente av en ny utvikler og omreguleringsprosessen begynte å tilspisse seg. Felleskontoret ble det aldri noe av. «Vi» ble til «jeg».(3)

Should I stay, or should I go?
To år senere ble prosjektet overtatt av utviklerfirma Wien Süd, en av byens tungvektere som har eksistert siden 1913. Firmaets slagord, Wir gestalten Lebensraum, vitnet om at fokuset lå eksklusivt på boligbygging. Arkitektene i porteføljen var etablerte kontorer, blant annet Coop Himmelblau og Harry Glück, en nøkkelfigur i storskalaboligbygging i Wien. Med overtagelsen ble også nye premisser introdusert: bygget skulle endres til et rent boligkompleks, samt at planene for gangbroa over jernbanen ble skrinlagt.(4) Det store spørsmålet reiste seg i hvor stor grad konkurranseforslaget stemte overens med denne nye virkeligheten. Prosjektet kunne fungere fint både med og uten den tiltenkte gangbrua. Dens rolle var det som i filmfaget kalles for en Macguffin, et verktøy som utløser handlingen. Å endre strukturen som i utgangspunktet var flerfunksjonell til en monofunksjonell med kun boligprogram var mer problematisk sett både fra det urbanistiske og det arkitektoniske perspektivet. Skulle man tvinge boligprogrammet inn og bastardisere det opprinnelige prosjektet til det ugjenkjennelige, eller skulle man foreslå et helt nytt prosjekt? Minnet fra Oslo var ferskt på den tiden da det flotte Vestbaneprosjektet til OMA/Space Group ble sakte, men sikkert endret og tømt for sin opprinnelige urbane ambisjon. En tilsvarende østerriksk slow-motion film ville jeg helst unngå å være med. I killed my darling og begynte forfra.(5)

Fra Karl Marx Hof til Malahof
Å starte på et nytt prosjekt i ruinene av det gamle, forutsatte at konkurranseutkastet måtte dissekeres nøye for å finne ut hvilke forestillinger som skulle føres videre. Norske byutviklingsmodeller var uaktuelle å eksportere da disse hadde for lengst utspilt seg, selv også i Norge, med sin urban design tuftet på en tilsynelatende oppløst bygningsmasse og en klisjefylt torg-gate-kvartal hellig trefoldighet. Min preferanse var innenfor modernismen og dens underprosjekt, strukturalismen, fordi disse eroderte de tydelige skillene mellom byen og arkitekturen. For eksempel, hadde prosjektene som Corbusier´s Unitè, Candilis-Josic-Woods´ Berlin Frei Universität og metabolisten Tange´s plan for Tokyobukta, en nevneverdig tro på arkitekturen utover formatet til én bygning. Den store skalaen hadde et overordnet oppdrag til å gjenoppfinne måten å være på enten om å bo, å studere eller å leve i byen som en helhet. Parallelt med denne idéverden spilte det en annen motstridende, men like dystopisk, referanse inn. Det var de italienske radikalene fra 60-tallet, spesielt papirprosjektet No-Stop City til Archizoom hvor en komplett fornektelse av arkitekturen, fremfor urbaniseringskreftene, tilbød en besnærende konseptuell og formal ikonografi. Gjennom denne virkelighetsliberalismen som eltet sammen tro og mistro mot arkitekturen, begynte det nye prosjektet å få sin silhuett. Det skulle være et autonomt objekt konfronterende i sin form mot den eksisterende byen, mens idéen om den store skalaen skulle være med å utfordre levemåten og det sosiale i det nye boligkomplekset. Dette var også en måte å føre videre den lokale boligbyggingstradisjonen påbegynt i mellomkrigsperioden gjennom Rotes Wien boligpolitiske program hvor det heroiske komplekset Karl Marx Hof var et nøkkelprosjekt.

Play it again, Sam!
Hvis prosjektets overordnete rammeverk kom fra en fjern idéverden, var min underliggende bevissthet for videre prosess forankret i reell lærdom fra norsk byutviklingsvirkelighet. Forståelig nok utvikles ethvert prosjekt i faser, fra reguleringsplan, rammesøknad, til detaljprosjekt, med 90% av verdiskapningen definert i reguleringsplanen. Akkurat i denne fasen gjøres det ofte upresise typologiske og organisatoriske valg, som blir vanskelig å omsette på en god måte senere. Dette skyldes at reguleringsplan ansees som et abstrakt mellomverktøy, for eksempel er denne misforståelsen godt synlig i måten Regjeringskvartalet har blitt utviklet på. Jeg er av den overbevisning at reguleringsplanen var også arkitektur. Målet var å tvinge frem en spesifikk, men fleksibel, 1:500-volumetri, som behandlet de typologiske og organisatoriske spørsmålene med oppfinnsomhet. Leilighetsplanene var viktige, men leilighetenes adresse og den overordnete holdningen til hva en boenhet kunne være i den store strukturen, var enda viktigere. En del av dette intrikate samspillet inkluderte også konseptualisering, dimensjonering og disponering av det sosiale rommet i fellesarealer og uteområder. Prosjektet tok utgangspunkt i to arketypiske presedenser: et sammenhengende horisontalt atriumshusteppe og en vertikal lamell med respektive volumdybder på 48 og 24 meter. Volumene var tenkt for dype, for å unngå en tradisjonell løsningsmetode. Når man forstørrer en lamell, blir denne noe helt annet enn en lamell på Lambertseter! Teppet skulle tilby en introvert måte å bo på kombinert med et tilstøtende system av nedskalerte fellesarealer. Lamellen var det motsatte, en bomaskin som maksimerte leilighetenes uklimatiserte sone – balkong eller loggia.(6) I tillegg tilbød den et vertikalt 8-etasjerhøyt fellesrom som kulminerte i taklandskap bestående av arealer for urbant jordbruk, 25-meters svømmebasseng, treningsrom med sauna, og en storslagen 360-graders utsikt over Wien.

Wien eller forsvinn!
Å pirre utviklerens nysgjerrighet var relativt lett, men å fange oppmerksomheten var en utfordring.(7) Den store oppdragsgiveren hadde sine velutprøvde måter å gjøre ting på.(8) I tillegg kom den økonomiske krisen seilende over Europa i 2008 da prosjekteringen ble påbegynt. Subsidieringsregler for boligbygging ble radikalt endret. Rammebetingelsene var komplekse, men oppdraget var en stor mulighet: de 250 leilighetene skulle bli hjem til 800 mennesker. Å drømme om Fehn-øyeblikk var ikke aktuelt! Dirty realism måtte håndteres, ikke som en antagonistisk motsats til de overordnete forestillingene i prosjektet, men som et strukturelt verktøy og pådriver av arkitekturen. På den ene siden innhentet jeg kunnskap uavhengig av prosjektteamet, nettopp for å få fortrinn i forhold til utvikleren. For eksempel var atriumboliger en vitenskap i seg selv da denne typen var vanskelig å få realisert innenfor subsidieringsvirkeligheten grunnet misforhold mellom boenhetens bruksareal og ytterveggsarealet. Etter noen møter med en lokal arkitekt uten tilknytning til prosjektet, fikk jeg hjelpsomme innspill angående brutto-netto arealforholdet påskrevet og signert på en serviett på en bar. Koketteriet er Wiens store varemerke! På den andre siden var jeg klar over at spillet måtte spilles taktisk. Å være en ung arkitekt med adresse på den andre siden av det europeiske kontinentet og med en begrenset kontorinfrastruktur, satte meg i en sårbar posisjon. Jeg var nødt til å få den store utvikleren og det lokale samarbeidskontoret til å identifisere seg fullt ut med prosjektet.(9) En arkitektfaglig tilnærming skulle utøves uten noen store retoriske språkspill som ofte kjennetegnet de unge og de lovende. Oslo tegnet, Wien regnet. Imperativet var å opprettholde konseptuell tydelighet og forståelse av hva prosjektet handlet om, samt hva denne forståelsen betød i de forskjellige skalaene fra 1:500, 1:100 og til 1:1. Prosjektet ble tegnet ut hele tre ganger, og jeg visste presist hva konseptets og holdningens bristepunkt var. Øvelse gjør mester, uansett hvor masochistisk dette kan høres ut! Oppmerksomheten ble vunnet da lamellens karakteristiske zig-zag fasade ble presentert og atriumhusene avklart, samtidig som tallene stemte. I etterkant var det morsomt å se at utvikleren hadde klipt-og-limt mye av atriumstankegangen i sine påfølgende prosjekter, selv om vedkommende var sterkt i mot denne typen i utgangspunktet. Jeg fikk fullt ansvar for prosjektet frem til byggemeldingen, inkludert prosjektdokumentasjonen som ble presentert foran subsidieringsjurien, Grundstücksbeirat, bestående av arkitekter, økonomer og ingeniører. Det ble stående applaus, og prosjektet sikret finansieringen, noe som sjeldent fås til på det første forsøket. I detaljfasen ble arkitektoniske detaljene tegnet i Oslo, mens arbeidstegninger (Polierpläne) ble laget i Wien. Det ble mye korrespondanse, men kort og pompøst sagt, gikk beslutningene ofte i min favør. Tolv år med prosjektering ble til slutt samlet i en bok på 2000 sider!

Learning from Malahof
Det ble en happy end. I motsetning til nyoppførte boligprosjekter i nabolaget, ble leilighetene i komplekset fort utleid, noe utvikleren ikke har opplevd maken til i sin 100-års driftshistorie. Jeg får også mange hilsener fra fornøyde og engasjerte beboere gjennom borettslagets Facebook-side. Gode bomiljøer kan man få uten tverrfaglighet og beboermedvirkning. Jeg velger å tro at suksessen skyldes en tydelig arkitekturfaglig tilnærming definert av en strukturell logikk, underbygget med en konseptuell holdning til boligprogrammet, samt en irrasjonell fasinasjon for storskala. Det hjalp også at byutvikling i Wien var mer åpen for nye idéer, impulser og verdier enn den i Oslo. Her hjemme har vi ikke flyttet oss noe særlig med idéutviklingen siden 80-tallet. Fortsatt sirkulerer en og samme normative sannhet konstruert på urban design språkspill og den nyliberale økonomien. Som konsekvens av dette er blant annet storskala boligbygging et ideologisk problem, og ikke et pragmatisk formgivningsproblem som det er i Wien. Det store er feil per definisjon i Norge! Kanskje skyldes den norske enigheten arkitektene som har en frykt for å utfordre, samt å bli misforstått og avvist om de bryter konsensusen. Jeg er av den oppfatning at troen på arkitektfaget er grunnleggende for å holde arkitekten relevant i den overordnete næringskjeden som boligproduksjon umiskjennelig er en del av. Man må søke etter arkitektfaglige svar på den kapitalvirkeligheten som blir stadig mer kompleks, krevende og urettferdig, utover de velinnøvde generiske narrativene om det myke, det grønne og det bærekraftige. Det kan gjøres ved at man åpner opp sin idéverden og tenker på boligproduksjon som et arkitektonisk problem hvor spørsmål om ny type boform og monumentalitet kontinuerlig stilles. Dette er min store lærdom fra Wien, metropolen som har blitt nylig kåret til verdens beste by å bo i.


Fotnoter:
(1)Konkurransen var et samarbeid mellom sivilarkitektene Mirza Mujezinovic, Sinisa Lecic og Bendik Aursand.
(2)Byggherren Wien Süd er en erklært støttespiller til Sozialdemokratische Partei Österreichs. Siden mellomkrigstiden og det storslagne boligutviklingsprogrammet Rotes Wien (Den Røde Wien) har boligproduksjon vært en av de viktigste kampsakene til partiet.
(3)Det eneste som overlevde samarbeidet var kontorets navn: MALARCHITECTURE, selv om det var an forkortelse av Mujezinovic-Aursand-Lecic. Grunnen til at jeg holdt meg til navnet var de forskjellige selvironiske konnotasjonene: mal på norsk er sjablong, mal på latin referer til feil, mal på bosnisk betyr liten.
(4)I Wien er boligsubsidiering en vanlig måte å finansiere utbygginger på. Cirka 25% av alle nye boliger i byen er bygget gjennom en slik ordning. Dette kan sammenlignes med norsk sosialboligbyggingskontekst før 1980 med Husbanken og de tradisjonelle boligbyggelag som hovedspillere i boligproduksjonen. Boligene leies ut i 10-15 års periode, leietakeren gjør et innskudd på 15.000 euro (som tilbakebetales ved utflyttingen), månedsleie på en treromsleilighet (ca. 75 kvm) er rundt 450 euro, tilgang til basseng, gym, vaskeri og parkeringsplass er inkludert.
(5)På åpningsdagen stilte jeg spørsmålet til prosjektlederen fra Wien Süd om hva som ville skjedd hvis jeg hadde tviholdt på det opprinnelige prosjektet. Med sterk tysk aksent i Inglorious Bastards-stylen svarte han: “Mister Muezzinovitz, you would be on the first flight back to Sweden.”
(6)Lamellen har 182 leiligheter, hvor av 68 toroms (50-55kvm), 110 treroms (70-75 kvm) og 4 fireroms (90-95 kvm). Teppet har 68 atriumhus på 100-125 kvm, med fire enheter organisert rundt et innesluttet gårdsrom.
(7)Monsieur Candy´s replikk fra middagsbordscenen på Candyland, filmen Django Unchained.
(8)Wien Süd leier tomten i 100 år fra et kommunalt eiendomsselskap. Dette er en vanlig prosedyre i Wien hvor boligutviklere får tilgang på billige tomter mot at de bygger boliger «for folk flest». Etter at leieperioden løper ut, tilbakeføres eiendommen med bygget til den opprinnelige tomteeieren. Boligutvikleren er lovmessig forpliktet å holde eiendommen i god stand frem til tilbakeføringen. Derfor må bygget planlegges robust for å minimere løpende vedlikeholdskostnader.
(9)Det lokale samarbeidskontoret som forøvrig utvikleren hadde kortreist langtidsforhold med, var Atelier 4 Architekten.